TIL EN ROSE

‘’Til en rose’’ er et dikt med fire strofer, med fire vers i de to øverste strofene, og tre vers i de nederste strofene. Diktet har enderim. På de to første strofene er det enderim på versene i midten, og på den øverste og nederste. På de to nederste strofene er det 1 2 1 og 2 1 1. Et eksempel på rim i diktet er livet og givet, blår og år, og plukker og slukker.

Diktet er vanskelig å forstå, og man kan tolke det på mange forskjellige måter. Diktet handler om både liv og død, men aller mest død. Skjønnhet er også sentralt i diktet, og for min del virket det som skjønnhet var en uting og noe skummelt man må være forsiktig med.

Det er ikke vanskelig å se at diktet har kjennetegn fra barokken. Det er både litt tungt og dramatisk. Samtidig har diktet en god dose av død og forfengelighet, noe som er sentrale motiv i barokk diktning.

Kjære Dagbok...

1. Mai 1519. Cloux, Frankrike

Eg skal prøve å skrive så bra eg kan no, slik at mine etterkommere som les denne dagboken forstår meg. Sjølv om alle idene mine, meiningar og verk er skrive både baklengst og utan punktum eller komma, skal dette siste verket av eit dagbokinnlegg vere meir riktig slik almennheten ville skrive det. Senga er varmare enn aldri før, eg har tent fem stearinlys, og duften av klementinskallet på nattbordet fyllar rommet. Det er I slike bel eg byrjar å undre, å denne gongen over meg sjølv om mitt eige liv. Det har vore langt, å eg meiner og håpar eg har sett spora mine her I verda å blir huska for kven eg er og kva eg har gjort.

Eg håpar at måleriet av Mona Lisa hengar eit stad, kanskje på eit stad kor mange kan sjå det og undre seg over kvifor ho smiler. Eg håpar eg kan vere mine etterkommeres inspirasjonskilde, slik at dei òg kan gjere utspring for kreativiteten sin, evner og skepsis. Eg har undra heile livet på mennesket og det som er rundt oss. Difor har eg valt å vie livet mitt som målar, arkitekt, ingeniør, forskar og vitskapsmann. Eg følar eg har lyktast, men skulle ynskja eg hadde meir tid på denne jorda til å vere menneske litt lengjer. Eit av dei beste minna mine er utan tvil då eg var fjorten år, når faren min sette meg i lære hos Andrea Di Cione. Han var den største kunstreneren eg visst om, og gav meg massar av kunnskap og hadde særs stor innverknad på meg. Seinare har konstruksjonane mine og tekninger vorte realisert, å malerier verdsatt av mange menneske.

Alt har sjølvsagt ikkje vore ein dans på roser. Eg har opplevt vonde ting, men noko av det vondaste må vere å bli skuldgjeve for homoseksuell samband med ein sytten år gammal modell. Eg har ikkje hatt den beste kontakten med kvinner, men eg trur dei fleste trur meir om meg enn dei eigenleg veit. Sjølv om livet mitt har bestått av oppturar og nedturar er eg takknemmelig for at eg har kome så langt som eg har gjort. Eg håpar så inderleg at verda fortset med vitskapen og kunst, og at dei får nytte av det eg har gjort.

-Leanardo di ser Piero da Vinci

Bare en tanke

Vi mennesker har helt siden starten kommunisert med hverandre på forskjellige måter. Kommunikasjonen har alltid bestått av muntlige samtaler og kroppsspråk. Senere i historien ble blekk og papir hyppig brukt i den forstand at mennesker kunne sende brev til hverandre. Dette tok ofte svært lang tid, og det kunne også være usikkert om brevet kom fram i det hele tatt. Kom brevet fram, måtte det skrives et svar. Svaret måtte da bli skrevet på en spesiell måte, i og med at tiden fra avsenderen sender, og til mottakeren har mulighet til å svare, er såpass lang. Teknologien og menneskene har utviklet seg voldsomt siden den gang, noe som gjorde at kommunikasjonen foregikk på flere måter. Telefon, fax og tekstmeldinger fra telefon. I tillegg gikk posten fortere i og med at den kunne sendes via fly. Om man i dag skal skrive et brev, er det kun et fåtall som skriver for hånd. Dette sees på som litt sært, men en ganske flott og av og til romantisk ting. I dag skriver man brev på sin personlige computer. Det går mye hyppigere og er ganske lettvint.

Nå befinner vi oss i år 2011, og teknologien er skyhøy. Uendelige tall av mennesker sitter i telefonen og på Internett hele tiden for å kommunisere med andre mennesker. Dette med Internett er så genialt at jeg kan ikke få sagt det. Det kobler mennesker fra hele verden sammen til et eget samfunn. Hva dette har gjort for menneskeheten er så mangt at jeg ikke en gang orker å ramse det opp, men jeg kan personlig si at det har hjulpet meg med en hel del. Arbeid gjøres, notater skrives (fort!), fakta blir søkt opp (med en høy grad av skepsis så klart), og man er sosial. Sosial i den forstand at vi kommuniserer med andre ved hjelp av sosiale medier.

''Sosiale medier er medier (kanaler eller plattformer) som ved hjelp av Internett eller web-basert teknologi, åpner for interaksjon mellom to eller flere mennesker (brukere).'' -Wikipedia

Alt fra Facebook, Twitter, Flicr, Youtube og Diskusjon.no er forskjellige former for sosiale medier. Det dette gjør er at de kobler mennesker fra hele verden sammen. Enten de vil dele bilder, samtaler, videoer, diskusjoner eller meninger..listen er lang! I det siste har det blitt slik at nesten alle mellom 13-50 år har en egen datamaskin. Dette kan være gjennom arbeid, skole eller at de har skaffet det selv. Hva gjør egentlig dette med folk? Spesielt ungdommer i 14-15 års alderen kan bli så oppslukt av datamaskinen sin, og da spesielt de sosiale mediene, at de ikke gjør annet. Noen sitter faktisk på rumpa nede i kjelleren med sin egen custom-made stasjonære datamaskin i sin egen boble å ''chatter' med andre mennesker, spiller spill eller gjør ett aller annet. Foreldrene står oppe å lager middag (sannsynligvis står laptopen deres på kjøkkenbenken samtidig som facebook chatten blinker) men får ingen kontakt når de roper ''NÅ ER DET MIDDAG!!'' Om vennene til personen i bobla spør om å finne på noe, er det ofte tilfelle at personen svarer nei, fordi han eller hun bare MÅ få med seg hva som skjer på skjermen sin. Noen blir både bleke i ansiktet, blå under øynene og får en trøtthet uten like. Etter min mening gjør denne sløvheten folk dumme i hodet sitt.

Det finnes faktisk utrolig mange av denne typen, og da lurer jeg på én ting. Mister ikke disse en stor grad av sosial intelligens til slutt? Om man i lang tid konstant sitter og chatter på sosiale medier, og knapt bryr seg om virkeligheten, mister de ikke da evnen til å forstå andres kroppsspråk og talemåte? Jeg mener det er så utrolig viktig å kunne kommunisere ordentlig med mennesker på en bra måte. Jeg sier ikke at personer mister den sosiale intelligensen av å sitte på datamaskinen, men at i ekstreme tilfeller begrenser det kanskje noen ting, feks når folk ikke er vant til å kommunisere normalt, får de små vanskeligheter med  ting når de må gjøre det. Jeg vet at veldig mange sender melding fra mobilen i stede for å prate med dem personlig. Dette kan være fordi de synes det er vanskelig å ta opp hva det nå enn er under fire øyne, eller fordi de rett og slett er usikre på hvordan de skal kommunisere med personen normalt.

Weheartit.com

Egentlig ble dette blogginnlegget noe av det mest rotete jeg har skrevet, men det jeg prøver å si er at når sosiale medier kommer foran vanlig muntlig kommunikasjon mellom mennesker i manges liv, trenger ikke det å være positivt på alle måter. Folk må ikke glemme at virkeligheten er det ute, og mennesker må prate sammen, også uten tastatur.

Ut på tur!

''Det var en deilig deilig dag'' var overskriften læreren skrev på tavla. Det var en fin dag altså, men ''deilig deilig'' var vel ikke helt... En liten gåtur i skogen ved starten av skoleåret er både vel og bra, spesielt med tanke på det sosiale, at det er hyggelig og fordi vi har noen nye elever i klassen. Jeg og veninna mi Christina skulle kjøre scooter til hvor vi skulle møte opp, noe som gikk litt på trynet. Vi kjørte til Våddan vi, hvor gresset var grønt og øyenstikkerne strøk oss på kinnet å ønsket oss en fin dag videre. Én telefonsamtale med vår kjære lærer, og vi fant veien tilslutt. Applaus fikk vi også, fra stakkars medelever og lærere som ventet i solsteiken. Det var ganske imponerende at de hadde en café der vi skulle være, hvor de solgte både det ene og det andre. ''Pimpen'' gikk det mye av, ettersom tredve 17 åringer med klam rygg ville kjøpe noe som var kaldt og godt. Vi koste oss vi, å hadde det veldig trivelig i hverandres selskap. Klassen min er tross alt kjempe koselig, og best av alt en rimelig avslappet gjeng.

Idyllen og godstemningen snudde fort da et par macho menn kom kjørende med en lastebil og en stor tank. Aner ikke hva som var greia, men det de gjorde luktet virkelig død, fordervelse og faenskap uten like. Vi måtte bare holde pusten, pakke tingene å stikke. Vi hadde det fint på turen tilbake også, bortsett fra at jeg og to veninner ble litt forbanna på en haug av jenter som dreiv å tulla med noen hester. Det så virkelig ikke bra ut, å hestene virket forvirret og irriterte. Kjipt var det at vi måtte hoppe tre meter over et par gjørmebad også, når jeg og kjære Maiken går i converse og ikke støvler, som både er praktisk og smart (flink du Christina, med hunter støvlene dine).

Synes det er fint å ha slike dager av og til, som blir brukt til å kose seg å ha det fint med andre. Det handler ikke om å gjøre de sykeste tingene, eller å betale mye penger. Opplevelser, bekjentskap og gode minner kan være helt gratis, så lenge man tar seg tid til å gjøre det. Det er viktig.